Solidaritet og folkehelse

[](https://www.fmr.no/getfile.php/3667645.546.pevufbsubf/2000x2000cannabisr%C3%B8yker.jpg)

Klassekampen har i dag et innlegg fra meg, som svar på Nicolay B. Johansens innlegg «Narkotika har kommet for å bli» den 4. november. Ettersom Klassekampen ikke legger ut debattinnlegg på nettet, gjengir jeg innlegget her. Klassekampen hadde dessuten forkortet innlegget nesten til det halve, så her får du det opprinnelige svaret, slik det ble sendt inn.

Solidaritet og folkehelse

Av Knut T. Reinås, leder i Forbundet Mot Rusgift

Nicolay B. Johansen utdyper den 4. november hva han mener er hovedmotsetningen i narkotikapolitikken, interessekonflikten mellom de 90 prosent av stoffbrukerne som ikke er avhengige og de 10 prosent som er det. I tillegg spør han om 260 narkotikarelaterte dødsfall årlig virkelig er en pris det er verdt å betale for folkehelseperspektivet i narkotikapolitikken. Det siste vil jeg si er å skyve de tunge stoffbrukerne foran seg, noe legaliseringsbevegelsen ofte gjør. Så lenge opioider omsettes og brukes, vil mange dø. Det ser vi ikke minst eksempler på i USA hvor både bruken og dødeligheten er langt høyere enn i Norge.

Den virkelige interessekonflikten går mellom de 90 prosent av stoffbrukerne som gjerne vil bruke sine til nå illegale rusgifter uten fare for å bli straffet, og det store flertallet av befolkningen som ikke har noen objektiv interesse av at de selv, deres barn og ungdommer, søsken, samlivspartnere, kjærester, arbeidskamerater eller venner skal rammes av narkotikabruk og narkotikaavhengighet. Skulle antallet narkotikabrukere bli dobbelt så høyt ville jo også dobbelt så mange bli avhengige.

De ikke-avhengige stoffbrukerne spiller en svært viktig rolle i narkotikapolitikken ved å skape inntrykk av at de narkotiske stoffene er mer eller mindre ufarlige og at alle burde være i stand til å hanskes med dem. Dette siste vet vi ikke er tilfellet. Men rekreasjonsbrukerne sprer ikke bare ideene om og den sosiale aksepteringen av narkotikabruk, de sprer også de konkrete stoffene til andre. I en SIRUS-rapport fra 2015 framgår det at 57 prosent av cannabisbrukere i aldersgruppen 16-30 år hadde fått sin cannabis av kjente siste gang de brukte, mens 37 prosent hadde kjøpt den av kjente. Det er jo til sammen nesten alle! Det er de rekreasjonelle stoffbrukerne som er det uunnværlige leddet i narkotikamarkedet. De sprer stoff og ideene om stoff til andre, og det er derfor vi trenger et forbud som blir håndhevet.

Hvem er det da som trenger vår solidaritet? Selvfølgelig trenger de som har gått i fella og blitt avhengige av narkotika vår solidaritet. Samfunnet har gitt dem rett til behandling, og vi burde bygge ut et langt bedre ettervern, i form av bolig, arbeid/skolegang, og rusgiftfrie nettverk.

Men sårbare grupper i samfunnet, som har nok å bære på fra før, men som ennå ikke, eller i liten grad er blitt eksponert for narkotikabruk, de trenger også vår solidaritet. Ca. 20 prosent av ungdommen har psykiske vansker, og vi vet at minst halvparten av befolkningen blir en eller annen gang i livet rammet av psykiske problemer. 90 000 barn vokser opp med alkoholiserte foreldre. Fattigdom og sosiale problemer rammer mange, og vi vet at minst 10 prosent av oss er risikotakere. Det er altså nok av grupper i faresonen. Narkotika er ytterligere en unødvendig belastningsfaktor, som kan få en person til å vippe utfor kanten. La oss prøve å hindre at flere blir utsatt for den belastningen.

Her kan du se mitt forrige innlegg i denne debatten.

Her kan du se innlegget fra Helge Waal som utløste denne debatten.

Tips en venn Skriv ut

Abonner