Den som aldri har lege oppskrubba i utforbakkar, aldri har halta med gips rundt ankelen, aldri falle for smil frå lepper som løynde hoggtenner og blitt oppgnaga nær inntil døden aldri har vandra i glede mot utstrekte hender som greip hardt og slo – funne seg liggande i blod, einsam på jorda, aldri har gått seg vill i skremmande skogar på leiting etter ein blome med ukjent namn aldri har stupt i trapper av rusgifter og svimla i svermar av ukjende stjerner, har aldri kjent den umåtelege glede ved å kunne reise seg att, falle og reise seg att, finne att den første veldige siger langt, langt tilbake i ein barndom som tida har raka oske over.
Som eingong langt tilbake i urtida, kravlar eg meg opp på jorda att, først på hender og kne så står eg på eigne føter og kan gå!
