Noen tanker rundt legaliseringsdebatten

Vi bør være klar over at fengsling og frihetsstraff brukes i svært liten grad overfor narkotikabrukere som ikke har begått annen kriminalitet i tillegg. Grensen for å kunne slippe unna med et forelegg er f.eks. 10-15 gram hasj, 5. tabletter ecstasy eller 50 tabletter vanlige B-preparater.

Dette for å poengtere at straffenivået for narkotikalovbrudd allerede har gått betydelig ned sammenlignet med da narkotikalovgivningen sist ble endret.

Dette betyr ikke at jeg synes situasjonen er tilfredsstillende. Bøter er heller ingen god reaksjonsform.

Men det har vært gjort en del forsøk i en del politidistrikter med s.k. påtaleunnlatelse på vilkår. Vilkåret er naturligvis at man slutter med stoffbruk og følger opp en del andre krav i en prøvetid, f.eks. regelmessige samtaler med helsesøster eller politi, oppfølging av skolegang, rene urinprøver osv.

Forutsetningen for slike reaksjoner er at det ligger et forbud mot omsetning, innehav og bruk i bunnen. Det er også det regjeringen tar utgangspunkt i når de nå nettopp har sendt ut et høringsnotat om «Alternative reaksjoner for mindre alvorlige narkotikalovbrudd». Her blir det foreslått «stormøter» i konfliktrådet for dem som eksperimenterer med illegale rusgifter, men som ikke har utviklet en avhengihget. For dem som er kommet lenger inn i avhengighetsutviklingen blir det foreslått et intervensjonsprogram, som forplikter brukeren til å delta i de tiltak som blir foreslått, enten dette er poliklinisk behandling, dagbehandling, eller andre former for hjelpetiltak. Også her er det en forutsetning at dersom brukeren ikke vil delta i dette, så er allminnelig straff riset bak speilet.

Det finnes også andre tiltak som alternativer til straff, som f.eks. alternativ soning eller Narkotkaprogram med domstolskontroll. Forutsetningen er i begge tilfeller at stoffbrukeren selv må ønske å motta den hjelpen som ligger i dette, og være villig til å avslutte stoffbruken.

I min tid har jeg snakket med mange stoffbrukere, og det er sjelden å treffe en stoffavhengig som ikke ønsker seg ut av avhengigheten. De vet bare ikke helt når. Forbudet, tilbudet om hjelp og trusselen om straff kan være en dytt i riktig retning.

Som leder i Forbundet Mot Rusgift har jeg vært med på å fremme krav om slike alternative reaksjoner, og vi har sagt at stoffavhengige må få behandling og ikke straff. Men samtidig har vi vært helt klare på at forutsetningen for å få til dette, er at forbudet opprettholdes. Jeg skrev en artikkel om legalisering, avkriminalisering eller rekriminalisering for en stund siden. Den kan du eventuelt lese her.

Tips en venn Skriv ut

Abonner