Narkotikaforbud, liberalisme og demokrati.

Demokratiets utgangspunkt er at vi lever i et samfunn, vi må finne sammen, leve sammen og styre sammen. Derav ordet samfunn. Liberalismens utgangspunkt er personligheten, dvs.- det som skiller oss fra hverandre. Dette er den politiske liberalismens evige dilemma: Den inneholder i seg selv intet som holder et samfunn sammen. Et samfunn må holdes sammen av sosiale overenskomster, ellers splittes samfunnet opp eller det utvikler totalitære trekk. Demokratiet forutsetter at man ikke får gjøre som man vil. Individet må underkaste seg begrensninger for å oppnå kollektive fordeler.

Det kan kanskje hevdes at en eksperimentering med narkotika skjer som et resultat av individets frie valg. Men når et stoffbehov og en stoffavhengighet har utviklet seg, eksisterer ikke lenger noe slikt fritt valg. Det eksisterer heller ikke noe valg for de foreldre som har et stoffavhengig barn, for den stoffavhengiges søsken, for ikke å snakke om for de barn som har en eller to stoffavhengige foreldre. For et samfunn som ønsker å legge til rette for størst mulig personlig utfoldelse, utvikling og vekst for den enkelte samfunnsborger, blir det dermed naturlig å begrense eller bekjempe fenomener som krenker enkeltmenneskers og omgivelsenes frihet. Stoffbruk er et slikt fenomen. Og det blir naturlig å gripe inn på et tidlig tidspunkt, ved å sette og håndheve et generelt forbud, og ved å gripe inn overfor enhver eksperimentering med illegale stoffer så tidlig som mulig.

Til og med den økonomiske liberalismens far, John Stuart Mill, setter grenser for individets utfoldelse [^2].

I hans liberale beskrivelse av statens rolle har regjeringen rett til å blande seg opp i en persons avgjørelser, nettopp for å berge hans frihet. Frihet kan bli avgrenset, selv i en liberal stat, med det formål å sikre en større frihet i fremtiden. Staten kan f. eks. nekte en person å selge seg selv som slave. Følgelig er det grunnlag for statsinngrep dersom det kan bevises at narkotikabruk kan føre til avhengighet, d.v.s. at en person blir ute av stand til å ta frie avgjørelser for seg selv i fremtiden.

I et slikt perspektiv kan det diskuteres om ikke også Hassela-kollektivets gamle parole «Tvang til frihet» har noe for seg. Det som kan oppfattes som tvang og represjon, ut fra den enkelte stoffavhengiges subjektive vurdering av situasjonen, kan på lengre sikt virke frigjørende for individet selv, og i alle fall for foreldre og pårørende, hjelpeapparat og samfunn.

—

[^1] John Stuart Mill: “On liberty”

Tips en venn Skriv ut

Abonner